“Min sensoriske verden” av Trond Evenstad

HVORDAN KAN VI BEDRE FORSTÅ SENSORISKE OPPLEVELSER I LYS AV AUTISMEDIAGNOSEN?

«Når sansene kommer i innbyrdes ubalanse og enkeltsanser undertrykkes eller overdøves, risikerer vi at hallusinasjonene tar over. Vi begynner å dikte livene våre. Dette er foruroligende i en tid der verdien av improvisasjon og avsløring av falsk informasjon fort kan vise seg viktigere enn noen gang.» (sit. B. Berge)*.

Etter mange års virke i en skole med et segregert tilbud for barn i grunnskolealder, i Skien, er min erfaringslæring at temaet sansing er særlig viktig å vektlegge. Å forstå og anerkjenne hvert individs personlige profil mht. sansing og sanseintegrasjon, er et must i møte med mennesker innen autismespekteret. En dypere kjennskap og tilnærming til dette kan etter min mening forebygge frustrasjoner og misforståelser. Autisme er i bunn og grunn et stort «misforståelsessyndrom». 

«Sensorisk opplevelse refererer til inntrykk og informasjon som hjernen får gjennom sanseorganene. Sansing hos mennesket viser til syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Stimulering av disse sansene resulterer i en opplevelse. En sensorisk opplevelse kan være knyttet til én enkelt sans, som for eksempel hørsel» (store N. leksikon)

Persepsjon er vår oppfatning av sanseinntrykk. Persepsjon skjer i to trinn: Først ved stimulering av ett eller flere sanseorgan, og deretter vår tolkning av denne stimuleringen. Vanskene kan lett dobles ettersom mennesker med ASF har et sanseapparat som «oppfører seg» annerledes enn det du og jeg ville oppfatte som normalt. Deretter skal avvikende stimuli gjennom en personlig filtrering og tolkning, og resultatet blir ofte mistolking. Over tid bygger vi mennesker vårt repertoar av sosiale erfaringer basert på andres reaksjoner på vår atferd. For den som har autisme blir dette over tid et umulig regnskap, der man strever med å generalisere sin kunnskap og sine erfaringer. Resultatet blir en ond sirkel med utenforskap og tapsopplevelser som «summen på kassalappen».

For mye eller for lite, hyper eller hypo, det er ofte spørsmålet. Når vi blir nærmere kjent med personer med autisme, kan vi gang på gang klype oss i armen og spørre: «Kan det virkelig være sånn»? Denne overfølsomheten en person kan ha mht. lyd, berøring eller lys, kommer ikke uten videre til uttrykk i en travel hverdag. Profilen på sansingen og sanseopplevelsene kan være tilsynelatende som for de andre elevene i ei gruppe, men så observerer vi tydelige reaksjoner som aversjon tilbaketrekking eller utagering der vi må begynne å analysere situasjon og kontekst. Først da kan vi få en dypere forståelse for hva som går så galt. Over tid kan personen med autisme utvikle stress og psykiske plager pga. sensoriske belastninger. Omvendt kan vi undre oss over at en person ikke reagerer i det hele tatt på eks. smerte eller kulde. Hvorfor kan èn person med autisme være helt uanfektet av støy og skarp lyd, mens hvisking kan oppfattes som inntrengene, invaderende trusler? Og hvorfor en noen så hyperrealistiske og tolker det meste helt bokstavelig?

Nå er det opp gjennom årene kommet stadig flere selvbiografiske fortellinger fra personer som  har diagnosen. Disse, ofte velformulerte skildringene av sanseopplevelser i skole og hjem, er vel verdt å få med seg. En av de første som kom på banen med bøker om eget liv, var Donna Williams. Fremdeles er hennes trilogi vel verdt å studere med tanke på å etablere en ydmyk holdning til annerledesheten. Jeg tar med et sitat av henne:

BERØRING “Tyggeflatene på tennene var også i blant utrolig ømfintlige for berøring, nesten elektriske, og det var på en måte koblet til et kjenslevart sted i nakken. Det kunne bli uutholdelig, og da hjalp det å bite i noe. Helst noe med passe hard motstand for tennene, slik at det ble et jevnt trykk i munnen. Menneskekjøtt var det aller beste å bite i. Jeg ville bare sette tennene i noen, i en arm, jeg visste bare ikke hvorfor. Jeg bare kjente jeg behøvde det. Da jeg ble eldre, i tenårene, kom jeg på at jeg kunne jo spørre folk om jeg kunne få lov til å bite dem.

 Det virket som om tennene var et av de stedene på kroppen hvor jeg hadde best følelse. Utenpå kroppen var følelsen mer diffus. Derfra kom det bare en omtrentlig informasjon til hjernen om at nå hendte så eller så. Jeg måtte helst stirre på kroppen for å vite hvor noe føltes. Jo lengre fra hodet, desto dårligere var evnen til å føle. Føttene var en hvit flekk på mitt kroppskart.»

«Meningsblindhet» eller «kontekstblindhet» er et kjent begrep innen fagmiljøet omkring autisme. Mennesker med autisme sliter og famler, mer eller mindre i blinde, ikke fordi de er fysisk blinde, men heller blendet av bombarderingen av sansestimuli. Konsekvensen er at mange kamuflerer, maskerer sine vansker, dersom de i det hele tatt er seg disse bevisst. Regulering av atferd, tanker og følelser ender lett i kaosangst. 

Dette utfordrer oss. Vi bør ikke forvente at den som har autisme kan forstå på en spontan måte, verken kognitivt eller sosialt. Vi må utforske og ikke ta for gitt deres sensoriske mønstre.Vi må forklare dem hva de en blinde for eller blendet av. Det setter krav til visualisering, struktur, og tydelighet: Èn ting om gangen, èn sans om gangen, og tid til å hente seg inn igjen

“Som farge for en blind” Dette er tittelen på en av Donna Williams tre bøker. Og her ligger vår utfordring som veiledere, pedagoger, “advokater” og medvandrere. Kan vi etablere en dypere erkjennelse av sensoriske vansker hos personer med autisme, kan vi kanskje nyansere og tilsette farger til deres “blindhet”.

Trond Evenstad

Litt.

Bjørn Berge: «Lukt, fortellingen om en falmet sans»

Donna Williams: «Fra ingen til èn»

Peter Vermeulen: « Autistic Thinking»